Visar inlägg med etikett Fredrik Wislöff. Visa alla inlägg
Visar inlägg med etikett Fredrik Wislöff. Visa alla inlägg

lördag 21 februari 2009

Teologernas raseri och vårt förhållande till villoläran

Påskvänner!

Man kan förvisso vara oense - och behöva ledning - i frågan om när man ska ryta till och hur skarpt mot en villolära. Vare sej den kommer från ärkebiskopen eller utomlands ifrån. Men på somliga låter det som om behovet och tillfället aldrig kommer, i varje fall inte om man är så där helgad som man som kristen borde vara ;o).


Från Norge har jag två utmärkt spänstiga texter som ger god, och ibland en smula oväntad, vägledning när det gäller hur vi håller rågångarna klara.
Teologernas raseri av Fredrik Wislöff är märklig med sin dubbelsidighet, och Vårt förhållande till villoläran av Ole Hallesby innehåller en tänkvärd och tydlig handlingsplan. Aktuella, blott alltför aktuella texter. Ur den senare texten måste jag rent av citera ett stycke, tillämpligt på oss EFS-are:

De har understreket at de står på Skriften og bekjennelsens grunn. Men jeg spør: Hva mener de da med det?

De mener to ting. For det første: At de lærer og forkynner etter Guds ord. Og det er ingen av oss som tviler på at disse menn og kvinner gjør det. For det annet sier de at de tar avstand fra vranglæren ved å si Schjelderup klart at de er uenige med ham. Og det er ingen av oss som tviler på at de har gjort det.

Men de har glemt det vanskeligste som Skriften sier oss om vår stilling til vranglæren, nemlig Rom 16,17(«Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!»), hvor det sies uttrykkelig at man skal ta avstand fra vranglæreren.

Og fremfor alt 2 Joh 10(«Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!») som sier uttrykkelig at man overhode ikke skal ha samfunn med vranglæreren. Ikke engang ta imot ham i sine hus, dvs. til kristelig virksomhet.

Altså: Det som dermed sies, det er det hårde og svære som Skriften selv uttaler, nemlig at vi skal nekte samfunn og samarbeide med dem som offentlig avviker fra Guds klare ord. Da først står vi på Skriftens grunn og bekjennelsens grunn.

Hvorfor gjør ikke våre venner det som Skriften her sier? Altså jeg mener de av våre venner som har inngått samarbeid med Schjelderup etter hans fornektelse. De har anført to grunner:

For det første: Så lenge man står i statskirken, sier de, så får man lyde kirkens lover. Det vil si gå inn i bispedømmeråd, menighetsråd. Og har man gått inn der, så får man også utføre det som er pålagt disse råd. Og de har da også anbefalt oss som nu nekter dette samfunnet samarbeid, de har anbefalt oss at vi da ja, at vi burde gå ut av kirken! Når vi ikke er i stand til for vår samvittighet å oppfylle det som de kirkelige lover og regler foreskriver!

Men det akter vi ikke å gjøre. Vi akter ikke å gå ut av kirken. Og vi synes nok det var rettere at vi anbefalte vranglærerne å gå ut av kirken og ikke de bekjennelsestro. Vi blir stående i kirken. [---] Vi blir stående i kirken, men vi minnes Skriftens enkle ord: Man skal lyde Gud mer enn mennesker.


Skydda oss, Herre, medan vi vakar,
bevara oss då vi sover.

onsdag 31 december 2008

Carl Fredrik Wislöff 100 år

Påskvänner!

Någon av årets sista dagar skulle den norske professorn i kyrkohistoria, Carl Fredrik Wislöff, ha fyllt 100 år om han inte dött för omkring fem år sedan. Hans mest kända bok är kanske "Jag vet på vem jag tror" (EFS-förlaget), skriven under nazitiden då Wislöff, som så många andra församlingspräster, lade ner den statliga delen av sitt ämbete i protest mot quislingregimen.

Men även andaktsboken "Bröd för dagen" (också den utgiven på EFS-förlaget, i övers. av Ulla-Stina Rask) har fått betyda mycket (om än inte lika mycket som släktingen Fredrik Wislöffs bästsäljare "Vilen eder litet"). Jag har själv hört honom i levande livet vid tre sammanhängande mötesserier i Västerbotten: 1981, 1990 och 1998. Han var sej mycket lik från det ena tillfället till det andra, men berörde vitt skilda teman. (Särskilt minns jag hur han ofta citerade en viss "Kierkegaard" som åtminstone fram till 1990 var ganska obekant för mej, om man då inte tänker på den som skrev Gummi-Tarzan och Otto är en noshörning).

Genom tron talar Carl Fredrik ännu fast han är död, och numera är han ju inte ensam om att även fortsätta tala rent fysiskt, via goda inspelningar. Hör t.ex. hans särskilt i vår tid ganska rannsakande predikan "Vi förkunnar en korsfäst Kristus" (klicka själv vidare till del 1 och 2). Det är viktigt att låta korsets mysterium vara centralt också i EFS idag. Att låta det sprida sitt ljus över alla dimensioner i livet istället för att ställa undan det som något halvt förlegat.

Kristus som korsfäst är allt vad jag vet
både till frälsning och rättfärdighet,
helgelse, visdom, ty Gud ser blott det
intill idag, till idag.